Atter en våken natt her i gården.

SKOLEN

Min gutt byttet skole pga flytting nå etter sommeren. Mange blanede følelser for oss alle dette. Fra å gå fra en liten skole hvor all oppførsel og attferd var gjenomsiktig til å komme på en stor skole hvor en klasse består av 50 elever.

Gutten her tilpasset seg rimelig fort, da han er ekstrem sosial og han trives veldig. Tror det har mye med at det er mange og når en ting blir gjort så vet ikke alle om det. Gutten min trives i allefall og det tilfredstilte meg i en lang tid.

Problemet ble etterhver lærere, ikke en men 4 stk som både min gutt og jeg skulle forholde oss til. Når du har et barn som sliter uansett hvordan kan det være ganske så frustrerende med så mange å forholde seg til. Beskjeder går på kryss og tvers.

Jeg har vel forholdt meg rolig i lang tid siden min gutt trivdes så godt på skolen, men jeg sjønte etter en del mnd at jeg må sloss med disse lærerene for å komme i havn med hva en gutt har krav på når det gjelder evt tilrettelegging.

Fra å gå fra en skole hvor de faktisk klare å legge tilrette lekser til å gå til denne skolen hvor de puster elevene i nakken over oppgaver som ikke blir gjort, negative skrivebemerkninger i skolebøkene og hele tiden lapper på hva han ikke har gjort av lekser.

ALTSÅ, har man et barn som sliter med div psykisk, oppmerksomhetsvik og ukonsentrasjon(og div) så trenger de vansligvis tilrettelegging. Ja min gutt hadde det på den andre skolen, en halv time lekser, resterende lekser som ikke kom i mål skulle ikke falle tilbake på han som glemt.

Men her ja her sender de med gule lapper i hyt og pine, akkurat som en 9 åring som har div problemer klarer å huske på gule lapper, da han har nok med å få med seg ranselen hjem?

Hmm...negativ notater i bøkene på det han har gjort og ingenting er bra nok.

JEG ER LEI!!!!!!!!!!

Jeg er lei av å kjempe meg frem i systemet, jeg er lei av å hele tiden møte på kamper som tapper meg fullstendig.

MEN jeg GIR MEG IKKE.

Så jeg har kalt sammen fullbooket møte med alle lærere, bup psykolog, ppt og dama fra b.v for å få avsatt tilrettelegging en gang for alle!

For noen dager siden satt jeg i to timer på første møtet på bup med psykolog. Hans oppgave var så klart å informere meg om medisiner siden jeg har sagt nei til dette.

Jeg spurte bup psykologen: Hvorfor har det seg at alle i systemet sier dette hver gang "Jeg ser du ikke lar gutten din gå på medisiner" Hva med å spørre meg om "Hva slags tiltak har du gjort, hva har hjulpet og forandret seg?

Hva er det som er galt med å sette spm tegn ved medisiner som Ritalin? Hvorfor skal ikke jeg som mor ha spm og være kritisk til så sterke medisiner. Det hjelper noen , men hvem sier det trenger å hjelpe gutten min da så mye annet har bidratt til en god hverdag her hjemme.

Jeg savner forståelse over mitt valg for min sønn.

Nåe den ene psykologen sender den andre med bemerkninger i papirer hvor de uttaler seg at mor ikke er begeistret over medisiner så er dette emnet en viktig prioritering for de........

Ja de skal få lov, men ikke tro jeg ikke er forbredt heller. Jeg leser og er informert og som jeg sa til bup psykologen så kan jeg vurdere medisin, når mine tiltak for min gutt er prøvd først, SOM TILRETTELEGGING i skolen.

På skolen har alt sklidd ut pga lærerene der og jeg gir meg ikke, siden en annen skole kan tilrettelegge så kan de også og jeg er dritt lei av å bli overkjørt av lærere som mener ditt og datt.

Jeg bor med min sønn, gjør lekser hver dag med han og kan fortelle de at den måten de hånderer leksene er ikke en rett måte.

Som sagt så fikk jeg uttalt meg til bup psykolog om det meste, hva som har hjulpet hjemme...som pmt-o, jeg kjører samvær gjennom advokat for å få det på rett kjør, følger opp min gutt, tatt urinanalyse og fått tilbakemeldinger der, lagt om kostholdet osv.

Altså mine bidrag har hjulpet oss til en bedre hverdag og jeg vet at det vil bedre skolesituasjonen også så lenge lærerene gjør noe med sine særheter.

Så ja jeg er kritisk til kjemiske medisiner når så mye annet faktisk har hjulpet oss her hjemme.

Hvorfor skal jeg måtte la han gå på medisiner pga skolen?

Nei, uansett så skjønte bup fyren meg og skal være med på skolen. Han forbredte meg på hard kamp med skolesystemet og helt greit, jeg tror ikke de vet hvem de pirker på nesa. Jeg vet min gutts rettigheter og er klar for å kjempe for de takkevære mine studier som har fått meg til å finne rettighetene til barn som trenger tilrettelegging og hva skolebarn faktisk har krav på.

---------------------------------------------------------

Over til noe helt annet da. Jeg er fortsatt en lykkelig mor etter å fått noen inn i livet mitt som forstår. Det er en lettelse og ingenting gjør meg mer lykkelig. Han støtter meg i mine valg, forstår hvorfor jeg kan være sliten, hvorfor jeg kan bli tappet av å sitte i møter og han forstår hvordan det er å ha det vanskelig.

Jeg er evig takknemmelig over det og kjenner på meg selv hvor mye det har bidratt til at min psykiske helse har løftet seg i forhold til hvordan det var tidliggere.

Så mange tårer og tristhet før, nå så har jeg noen å snakke med som forstår. DET er viktig. Ikke alle forstår hvordan det er å være mor til barn som sliter, man må på en måte ha vært der selv eller opplevd lignende for å forstå.

Det gjør han og det bidrar til min lykke over å få ut frustrasjon mange ganger både med det ene og det andre.

Jeg håper virkelig alle dere foreldre der ute som har barn som sliter slipper å vente så mange år, slipper å kjempe harde kamper med systemet og skole for å bedre hverdagen til deres barn.

Jeg håper en dag at systemet forandrer seg og at barn blir bedre ivaretatt der og da, ikke om 3 år når det er din tur i køsystemet der.

Jeg håper virkelig en dag at mine erfaringer kan bidra til å få systemet til å ivareta barnets beste på en annen måte enn å vente 4 år, og få en resept i hånden.

Det finnes så mange muligheter som kan prøves først, noen ganger virker det andre ganger ikke, MEN er det ikke verdt det? Er det ikke verdt å få ting i havn uten resepten?

Jeg håper virkelig det, men som sagt så er mye basert nå på at foreldre tar i mot resepten først for det er det de får.

Ingen som informerer om urinanalyse, ingen som hendvender deg til foreldreveiledning eller kostholdforandring. Oppfølging på det hadde vært bedre i første omgang før oppfølging på Ritalin.

Mullig mange mener jeg har et sært syn, men alt jeg gjør er for å bedre hverdagen til min sønn, vi har jobbet parralelt med utredningen. 4 år har det tatt og vi har jobbet med alt jeg har nevnt over og fått en bedre hverdag.

Diagnosen F90.0

Snart skal jeg og far til mekling som min advokat hendviste til. Far møtte min advokats brev med en samværsordning først i desember. Da 4 mnd etter han fikk det første brevet fra advokaten min. Ikke så imponerende.
Samværsorningen far la til var alt annet enn noe å møte imot da barnet her trenger faste samvær og forutsigbarhet. Alt som stod der var "alt etter avtale"? Hvordan skal det gå da, når far ikke klarer å sende en mail, svare på et brev eller følge opp reisetider til barnet.
Off, nei jeg er ferdig med å føye meg i denne saken for min sønn, han skal ha forutsigbarhet og faste rutiner.
Meklingen nærmer seg og jeg har ganske så blandede følelser her. Litt pga far vet så lite om de fire siste årene om hva som har skjedd i hele tatt. Vet ingenting om hva som foregår på skole og han aner ikke at hans sønn nå har fått diagnosen F90.0

Ja,ja alt jeg vet er at å være mor til et barn i utredning som har holdt på snart i 4 år så lar jeg meg ikke lengere pirke på nesa. Kjemper tid til ofte med skolen for at min sønn skal få tilrettelegging så skal jeg nok klare faren som aldri er der.

Ikke så uventet hørte vi ingenting fra far i julen som en tlf samtale og ikke noe på nyttår.

Diagnosen i seg selv er ganske så ny og går vel under ADD, altså ikke hyperaktivitet som spesialpsykolog fra bup sa.
Jeg avventer medisiner da jeg mener dette ikke er nødvendig nå siden skolen først er nødt til å legge tilrette først. Spesialpsykolog var så enig til slutt, men hadde da fått oppgave å få meg til å forstå hvor viktig det var med medisiner.
Min sønn skal ikke nødvendig bli satt på medisiner fordi skolen ikke klarer å legge tilrette? Nei, ikke med meg som mamma iallefall.
Ting går bra her hjemme med han og vi får det til å fungere bra med hjelp fra pmt-o så da kan skolen også hvis de gidder.

Jeg har lært meg etter 4 år nå å ike la meg bli overkjørt av skolen eller andre i systemet.
Jeg har lært meg til å ikke bli pirket på nesa og si hva jeg mener uten å være redd for det selvom jeg bare er en mamma.
Jeg har lært meg å være forbredt til møter og vite hva de prater om der slik at jeg også kan stille spm som de bør svare på.
Jeg har lært meg at å stå på sitt er bra.
Jeg har lært meg å kreve det MIN sønn har rett på ut i fra rettighetene.
Jeg har lært meg rettighetene.
Jeg har lært meg å ikke være redd for å kreve.

Nå etter disse årene har jeg blitt fortalt fra enkelte i systemet at slike foreldre som meg gjør at de faktisk må yte noe mer enn prat, det må skje noe. Jeg stiller kritiske spm og krever å få svar. Jeg stiller spm til handlingene på skolen og krever forandring.
Jeg tar opp tlf og gir meg ikke hvis en ikke er på jobb i ppt, da ringer jeg neste.

Jeg krever det mitt barn har rett på selvom det kan ta mnd for skolen å forandre.
Jeg er faktisk dritt lei av å høre og oppleve hvor lett foreldre til barn blir overkjørt med ord og hva de ikke kan gjøre fra skolen.

Jeg er også nå lei av å ikke få sove, min kjæreste kommer i morgen og jeg gleder meg. Ja vi bor langt unna hverandre så sommerfuglene i magen tar overhånd.