Nå må jeg gå dypt inn i meg selv.

Har innsett at når det kommer til saken ang barnefar så er jeg faktisk nødt til å stole på andre og ikke meg selv.
I så mange år har jeg gått med et lite håp om at far snart skal endre prioriteringene sine over til sin sønn. Hver gang er en nedtur etter den andre.
Alltid lovord om at nå....nå skal det rette seg.............Også blir barnet skuffet igjen.

I denne saken er BUP,PPT og barnevernet godt kjent og alle de tre partene mener retten er den eneste løsning for å komme noe sted eller den eneste vei for å få barnefar at dette er alvorlig.

Når far ikke ønsker å se hvor mye hans sønn har lidet med depresjon og savn, så lurer jeg på om det noen gang vil skje at han vokner.

Midten av mai fikk jeg mld av far. Til uka, ja da ville han være her. Hmm...nå er det 11 juni og fortsatt ikke hørt noe.

Tok en tlf igjen til Bup for å høre litt mer hva og hvilken vei jeg bør ta her. Alltid godt å få luftet seg litt.
Som bup sa var: Er det ikke på tide at du senker skuldrene nå og lar ballen falle til far. Når far tar opp dette så bør du faktisk kreve en del og ikke la han spille på samvittigheten din, men sett strenge krav til far slik at han faktisk skjønner at dette er alvor.
La far ta med meklingsattesten og gå til retten, la han ta litt ansvar nå også lar du dette ligge litt.
Bup anbefalte meg kanskje å be advokaten min skrive et brev om at siden vi ikke har hørt noe så lar vi saken bare ligge inntil videre.,Ikke negativt brev og ikke et krav om samvær, bare at ikke noe skjer før far gjør noe.

Deretter bør jeg far bygge opp tillitt igjen, vise at han er til å stole på. Gutten her har opplevd alt for mange nederlag fra den siden og som mange sier: "Mulig din gutt har det bedre uten far"

Alt hadde vært så lett hadde far vært slem, dum og ikke glad i han. Men far er jo snill, han er flink når han er far(de få gangene) og han er jo glad i han. Gutten er også glad i sin far.
Men det er på tide at jeg fokuserer på hva som er det beste for gutten, IKKE faren. De sier jeg har vært for snill og ettergivende, nå er det på tide jeg stiller krav og krever.
Han er jo faren.
Burde han ikke forstå at det krever litt å følge opp et barn?

Sliten, frustrert, kvalm og uvel. Det er tøft å innse at han kanskje aldri vil bedre seg og innse at andre har rett, vil gutten få det bedre uten?
Off, tøffe valg, men sant som de sier, jeg må slutte å jage far med moralpraten at han er nødt til å bidra, jeg må senke skuldrene og innse at far faktisk er nødt til å ta opp ballen nå.

Jeg bearbeider tankene nå ang dette, vanskelig.......men i 4 år har jeg håpet og alt har bare blitt dårligere, så kanskje jeg må vokne opp nå og se realiteten.