Ringte advokat i går.

Selvom jeg i over to år har levd i et slagt håp, må jeg bare innfinne meg i at far ikke vil og er villig til å ta seg tiden til å tilrettelegge sammværet. Som jeg skjønner så ønsker far å ha han da 3 uker i juletiden for da har HAN tid...?
Hver gang tlf sammtalen er i gang her med far, prater han alltid om bidrag og penger, aldri gutten. Jeg hadde sagt opp pengene jeg fikk derfra hadde han bare stilt opp på den måten gutten her trenger.
Han trenger struktur, han trenger å vite, da ha en kalender hvor han kan se når neste gang han skal til faren sin...........men jeg føler jeg kjemper i mørket her.

Jeg må ærlig innrømme det er tøft å svelge at alt har gått så langt som det har kommet til nå, jeg hadde virkelig håp at det skulle rette seg, at far ville ha vilje til å legge slike ting til rette.

Så til uken vil jeg få en tlf av advokaten min, sette opp time og starte en prosess jeg helst ville vært foruten.
Jeg har begynt å samle alle papirer som har opphopet seg i løpet av disse to årene.

Men gutten trenger et holdepunkt, han trenger å vite, han må ha litt struktur slik at han kan komme ut av denne dype dalen han er i , nettopp det å aldri vite når neste gang er.

Jeg kjenner det knyter seg i magen min bare ved tanken og lurer *er dette den riktige veien å gå?*Jeg har hatt han til mekling, uten helt hell, gang på gang snakket med han ang alvoret i alt sammen, barnevernet har innkalt han til sammtale uten at han møtte opp og nå etter det har jeg enda en gang gitt han et halvt år.....................Jeg hadde virkelig et håp........................

Jeg må nok bare samle meg å innse fakta, han vil nok aldri komme så langt så da får retten gjøre det også må han følge dette eller holde seg borte. Får helt vondt av tanken, mulig fordi jeg er redd hva utfalle blir......at far trekker seg bort.........

Er i SJOKK.........kan det virkelig være sant??

Sitter bare å gråter og er mer eller mindre helt utafor her. Jeg kjenner virkelig alt bare snører seg sammen og alt jeg vil er å glemme alt som gjør vondt.

I dag så var jeg på pmt-o møte som igjen har gitt meg så utrolig mue flott i forhold til gutten her. Ting hjemme går så utrolig bra, ikke slike ugreie situasjoner som var daglig før. Måten jeg møter gutten gjør at han møter meg på en fin måte. Hører, følger det han får beskjed om og lytter.

Besteforeldrene til gutten som har vært det eneste holdepunktet som gutten har vært fornøyd med, han trives hos de og alt har virket så greit i alle 9 årene som har vært. De bor i samme by og har tatt han med på ferie og andre aktiviteter, så på en måte har det vært veldig godt for gutten å ha de når far svikter gang på gang.

Gutten var da der i to timer mens jeg var på møtet. Da jeg skulle hente han etter møtet ble jeg slått med noen helt sårende og uforståelige ord som jeg kjente svei og tok lang tid før det sank inn.

ORDENE SOM SLO MEG MIDT I ANSIKTET VAR

Vi orker ikke ha gutten noe mer.

-------------------------------------------------------------

Vi kan ikke ha han her da han aldri lytter, nekter og ikke følger det vi sier. Vi kan ikke ha han her mer, vi orker ikke

---------------------------------------------------------------

Jeg ble stående i en slags komasituasjon hvor alt bare gikk rundt uten at jeg helt skjønte hva som skjedde. MENER de virkelig at de avfeier sitt eget barnabarn.

Uforståelig var det pga jeg veldig sjelden spør om hjelp til barnepass, det er enkelt situasjoner hvor jeg spør når jeg virkelig trenger, så det kan gå flere mnd mellom gutten er på besøk der. Gutten har noen ganger ringt selv fordi han har hatt ønske for å komme dit på besøk, noe som ender med et besøk på noen timer.

Jeg har kun fått tilbakemelding om at alt går greit, selvom gutten kan være vrien til tider.

MEN de ordene: VI kan ikke ha han her mer, vi orker ikke----------------------Skjønner ingenting jeg nå, føler at noe har gått forbi meg uten at jeg har fått det med meg. HVA HAR SKJEDD????

Besteforeldrene er det eneste leddet som han har knyttning til etter faren dro, han trives der og elsker de......................................Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive, for jeg sitter fortsatt i sjokk og skjelver.

Tom for ord nå, tom inni meg og jeg er så utrolig lei meg på gutten min sine vegne at det gjør så vondt og så sårende.

------------------------------------------------------------