En sjanse til.....til far, deretter blir det rettsak.

Som sagt tidliggere har min gutt en far som er ekstremt lite engasjert, i tillegg bor han nesten på andre siden av landet.
Siden far flyttet har jeg gang på gang prøvd å få til en løsning på dette, tlf sammtaler, mekling og til slutt la jeg alt i hendene til barnevernet.
Alt rundt meg tappet meg fullstendig for energi og jeg var nødt til å begynne å fjerne alt dette negative rundt meg. Alt rotet i sammvær var en av de tingene.
Far ble oppsatt på møtet hos barnevernet for å komme til en løsning, men han uteble igjen, fordi han ikke hadde tid, som vanlig.
Dette var i april, så etter den tid har de fra barnevernet anbefalt meg å gå rettens gang med sammværet, få retten til å sette opp kanskje to sammvær i året til å starte med.

Jeg må si alt dette var en tung kamel å svelge og jeg sliter fortsatt. Kanskje fordi jeg vet at han er glad i gutten, de har det supert sammen da de er sammen og gutten elsker sin far.
Far ønsker sammvær, men har da ikke kapasitet og engasjement til å planlegge, for denne lille gutten har det alt å si,....nemlig *det å hvite hva som skjer*.
Alle med barn som sliter vet hvor viktig det er å legge tilrette, å ha ting klart og alltid la de vite hva som skjer framover. Enda mer viktig er det med tanke på sammvær......................

Far ringte i dag og jeg atter en gang fortalte han hva jeg mener om denne sammværsplanleggingen som alltid går dukken, aldri blir holdt og masse rot.
Jeg ønsker en fast ordning, da færre er bedre enn uorganisert for gutten, så gutten har noe å se fram til, vite når neste sammvær er.

Ja,ja, far lovet igjen å ordne dette i dag, sette opp en plan, skrive under og faxe den hit. Så tiden vil fortsatt vise om den dukker opp........Kan si jeg er vant til slike lovord som aldri blir holdt.

Jeg fortalte han også nå hva barnevernet hadde uttalt seg om og hva de mente. Orker ikke gå rundt grøten og orker ikke la rotet hans bli en av mine og guttens belastning noe mer.

Så jeg bestemte meg at han skal få denne sjansen her å legge frem, igjen en sammværsplan framover i tid. Etter å ha bedt om dette i to år nå så begynner jeg å mistet håpet, men igjen så er det for meg uforståelig at denne faren som en gang var så flink til å stille opp, har falt så mye.
Så jeg kjenner det tar tid for meg også å innfine meg med at det kanskje aldri vil fungere helt. 2 år gjør vel kanskje at noen rister på hode, men når jeg titter på gutten min har jeg alltids et lite håp, et håp til.............

----------------------------------
Guttten sin hverdag nå.

Ferie og sol................ingenting er bedre enn det. Strandliv gjør susen og ungene stor koser seg. Dagen går og han får utløp av all rastløsheten han har i kroppen. Jeg merker selv at ferie gjør at en tøyer tider og rutiner litt, så jeg ser utrolig fram til skolestart og rutiner igjen.
Han har kommet inn i en periode hvor han svarer en del negativt nå, men selv tror jeg det går på litt mindre søvn enn vanlig så jeg prøver å inndra leggetider litt for hver dag. Det er vanskelig da solen skinner og andre barn er ute å leker. Hele tiden får jeg høre av gutten min hvor uretferdig det er og det gjør vondt, men denne gutten har behov for å sove alle sine timer eller så blir han veldig ugrei form dagen derpå. Det er ikke noe greit for han eller andre rundt.
Ellers så merker jeg betydelig forskjell på han etter at jeg forandret måte å prate til han på. Da en del fra PMT-O som jeg er på. Utrolig effektivt og burde vært obligatorisk. Ting som før tok 20 min tar nå 2 min.....jeg er i sjokk og utrolig glad for å se at dette fungerer så bra.
----------------------------------------------

Meg.
Jeg leste igjennom min egen blogg for noen dager siden og da fikk jeg satt en del i perspektiv. De dagene mine for et år tilbake kan ikke sammenlignes med hvordan dagene mine er nå. Først har jeg fjernet negative ting rundt meg som har en negativ innvirkning på meg. Jeg flyttet fra min x og la bort allt med sammværet til gutten. Så de to tingene har løftet masse fra mine skuldre og jeg har inntatt en plass i livet som meg selv igjen. Jeg har overskudd, er glad, smiler og ser lyst på livet.
Jeg har ikke ord for hvor godt det er å komme seg ovenpå igjen, etter all slit og psykisk nedkjøring i lang tid er jeg meg selv.
Jeg har fått et menneske inn i mitt liv som møter meg så utrolig godt på veien her med gode ord, hjelpende ord, sympati og best av alt forståelse.
Det å få en forståelse når en er sliten uten å måtte forklare hvorfor, det å bli forstått med det å ha barn som krever mye, han møter meg så utrolig på veien her og jeg kjenner at det har så utrolig mye å si, så utrolig godt.
I alle år har jeg kjempet med min gutt i systemet alene, uten noe støtte eller *den* forståelsen av en person som skal stå meg nær. I mange år trodde jeg også at det kanskje ble slik så lenge min gutt ikke er av biologisk opphav til den som skal stå meg nærmest. Nå har det kommet et menneske inn i mitt liv som er så utrolig god på alle mulige måter og møter meg med forståelse uten at jeg trenger å forklare.
Jeg har funnet ut at jeg lever igjen, jeg er meg selv som jeg for mange år siden mistet på veien pga alle andre som tok en bit av meg her og en bit der til slutt var jeg tom. Men nå har jeg funnet en som gir............og jeg har ikke ord for hvor godt det er å bli matet opp med kjærlighet og forståelse.
Så tatt i betrakning at gutten min og jeg går mot bedre hverdag, systemet har jeg lært meg å ikke føye meg etter så lenge det ikke er rett for oss, melk og sukker nedtrapping har en super virkning og et lyspunkt i mitt liv som får meg til å føle meg hel, så kan jeg ikke få sagt hvor godt jeg har det inni meg=)
--------------------------------------------

BUP...............?
Siden systemet har en vane for å ha for lite folk og alt for lite kapasitet til å ta seg av de barna våre så fikk jeg brev at gutten min kom inn nå hos bup, eller det blir litt feil. Vi kom inn til sammtale der hvor de ønsket å videresende oss til en nervolog med spes innenfor adhd som da kan komme til en konklusjon på min gutt. Da ble jeg fortalt at dette kan ta 2-3 mnd.
Jeg må si det er en skremmende tanke å snart være i mål med alle disse årene med kamp.....ELLER er det nå det starter?
Hva skjer?
Hva kan jeg forvente?
Hviken kamp skal jeg møte nå?
Mange tanker og en del nerver fra meg.
De fleste sier til meg at alt blir bedre når han får en diagnose.....jeg spør meg selv *blir det bedre?*
Blir gutten min frisk da? Blir han bedre?
Eller mener alle da medisiner?
Ut i fra hvordan ting er her hjemme for tiden, med lite argumentering, lite forhandlinger, ikke noe raseriannfall.....så lurer jeg på hva en diagnose har for betydning.
Mener systemet at jeg da skal sette han på medisiner pga skolen har et rote og ukonsentrert problem med han? Eller burde skolen kanskje forandre sin væremåte overfor barna?

Jeg må spørre meg om disse spm, når slike forandringer har skjedd her hjemme, så kan det ikke være umulig andre steder og da er ikke medisiner nødvendig på en gutt som trenger kun å bli sett på som en som bidrar og hjelper. Han trenger å høre at det han gjør er bra, det trenger ikke bety at det er best, men han trenger ros for det han utfører er bra nok.

Jeg sitter å avventer mine egne lyster til å gå løs på rettigheter innenfor systemet nå, jeg trenger å vite hva jeg kan ha krav på innenfor det å få diagnose, hva kan jeg kreve før en diagnose blir satt .......hmmm.....jeg liker å vite, jeg vil vite grunn,årsak og hvorfor. Jeg klarer ikke bare sitte å godta uten å stille spm.

Å BLI PRATET OVER HODE PÅ???

Jeg takler rett og slett ikke mer at andre skal ta avgjørelser for meg! Enkelte mennesker i dette systemet har en elegant måte å vite hva som er rett for våre barn. De har så klart svar.?
DER står jeg å roper etter hjelp , da psykisk hjelp til min sønn, til hvilken nytte? Ingen, for alle skal ha en diagnose og medisiner og deretter blir alt så lettere.

JEG BLE SKREMT

Over hvor lett en kan få denne diagnosen etter å ha vært på møte hos områdepediater!

Først viste jeg ikke hva dette var eller hva dette møtet dreiet seg om. Jeg spurte og fikk til svar at det ville komme frem der, min gutt skulle være med.

DAGEN møtet var så dukker to lærere opp, noe som var helt uforbredt av meg, jo de skulle også på møtet. Jeg kjente jeg ble rastløs over å vite så lite til dette møte OG HVA ER EN områdepediater da....?

Møtet starter, jeg, min sønn, områdepediateren,pptdama, lærere og ei til jeg på stående fot ikke husker hvem var. Jeg skjønte fort at dette enkelt møtet handlet om å informere områdepediater om gutten min sin hverdag hjemme og på skolen. Områdepediateren var overhode ikke informert på hvem gutten var eller noe, han leste igjennom papirene der og da + info fra meg og lærere.

Lærerene begynte å fortelle om hvor uryddig han var, ikke slem, ikke voldelig, men uryddig og kunne forstyrre andre lett.

Hjemme har alt forandret seg etter pmt-o jeg har begynt med, det er som dag og natt og de motveggene jeg møter nå er så lette at jeg anser ikke det som noe problem overhode.

Etter mye snakk fram og tilbake begynner lærere å spørre denne spesiallegen om adhd medisiner og om det ville hjulpet min sønn.......

Etter noen minutter føler jeg alt går over hode på meg, de diskuterte type medisin og hvordan innvirkning dette ville ha på gutten min, JEG FØLTE meg så snakket over hode at jeg SLO HARDT I BORDET og sa: jeg har kanskje noe jeg skulle ha sagt her også???

Det ble helt stille i rommet og alle 6-7 som var til stedet tittet på meg da spesialistlegen begynte så smått og unnskylde seg og oppførsel. Klart alt var jo opp til meg.

OFF.......jeg er bare så lei av å måtte tvinge meg fram i systemet med at psykiske her er veldig relativt, jeg ser bare hvor godt og trivelig han har det hjemme med med meg, der er han trygg og han møter meg som møter han på hans nivå.

KAN MAN VIRKELIG KREVE AT SKOLEN FORANDRER ATTFERD OVERFOR BARN SOM SLITER???

JA man kan det, i følge loven står det at ALLE barn har krav på en tilrettelagt skolehverdag!!

Hvorfor er det da så vanskelig som forelder å få igjennom dette da uten å måtte dra inn mange andre personer med myndighet?

Uansett, så endte møtet med at områdepediater mente som meg at min gutt var i en gråsone og vi skulle ta et møtet igjen til høsten for å se hvordan ting gikk.

Jeg fortsetter på boken jeg ønsker å skrive om dette temaet, jeg ønsker virkelig å dele alt med andre i samme situasjon om hvor vanskelig og hvor tøft denne hverdagen kan være for foreldre også. Hvordan man møter motstand i mange mennesker der ute, hvordan man må tilrettelegge dagen, hvor sliten psykisk alt er, hvordan dette tærer på mange rundt og viktigst av alt MAN ER IKKE ALENE OM DETTE, det finnes så mange, men hvem prater om seg selv når man har et barn som sliter?