Jeg kan stå å titte på den dyrebare skatten min og gråte inni meg.

Hvorfor skal noen slite så mye mer enn.

Tenker på alle tankene han har om verden rundt og jeg håper han tenker at verden ennå ikke har forstått dette med å være annerledes.

Jeg ønsker at andre kan akseptere

slik at nettopp min sønn kan vokse opp på litt lettere vilkår.

Jeg ønsker at staten skal få gjort noe med alle de som sitter å venter.

Jeg ønsker staten skal våkne opp å se

å lytte

til de foreldrene som faktisk er der.

Jeg ønsker at alle kan ha en vilje til å ta seg tid

gi ubetinnget kjærlighet

omsorg

trygghet

uansett om barn kan slite litt mer enn vanlig.

Dette er som å gå i leire...

Mye har skjedd, men det er fordi jeg selv har søkt opp div ting.
Har fått svar fra urinprøven, sendte inn urinprøve for å ta analyse om peptider i urinen.
Fikk svar tilbake for litt siden at melk er noe han ikke burde ha for mye.
Så da blir det helomvending her for å unngå mest mulig melk fram til jeg har fått snakket med en ernæringsekspert på dette området og evt får satt igang en diett.

Jeg har kontakt med en homeopat som har hjulpet meg masse og fikk noen tabletter til barnet mitt for soving. Han sovner greit uten problemer ,men har mareritt om natten og står opp på natten for så å være oppe mange timer. Dette er da ikke holdbart pga skole.
Så da fikk jeg tab av homeopaten som han går på og de har fungert veldig bra og glad til er jeg. Vallergan hadde vi ikke noe heldig utfall på her.
Merkelig hvordan et ukjent menneske kan forandre deler av livet til en ved å bidra av fri vilje og ha evne til å bry seg. Som en telefonsammtale som starter *hvordan går det med deg og gutten din?* Slike ord og tankevirksomhet fra en ukjent får meg fortsatt til å tro at det finnes de som bryr seg. Det brister inni meg, for hvem spør noen gang meg om hvordan ting går? Med meg`? Og gutten min? En slik telefonsammtale som dette vil jeg aldri glemme.

Skolen og sfo har det vært masse. Han har stukket fra skolen pga konflikter, gått fra sfo uten å gi beskjed, jeg fant han langs veien en gang?? Hadde da ikke fått noe tlf fra sfo ennå og må si jeg har stilt store spm ang dette.
Heldigvis har jeg selv kontaktet ei dame på BV for å hjelpe meg igjennom møter som med sfo lederen og skole. Hun er virkelig ei dame med stål i nesen og jeg må si det er godt å ha henne når jeg trenger det.

Gamle sfo lederen har sluttet, den mannen var bare herlig og ei ny har begynt.....Barnet her har litt vanskeligheter å tilpasse seg nå og har litt diffuse ønsker om han ønsker å gå der lengere........tørr ikke tenke på hvordan det blir hvis jeg skal på skolebenken eller jobb........

Er fortvilet over hva jeg skal og burde gjøre framover. Gutten her klarer jo seg ikke alene og meg i jobb...................off, jeg tenker på alle tankene og bekymringene jeg vil ha da, med tanke på det at sfo har sviktet så mange ganger nå når han har stukket av. Jeg stoler ikke på de.

Jeg prøver å være positiv og tålmodighet er en dyd.......vanskelig i tider ja.

Legger forresten ut linken om urinanalyse for de som ønsker å titte på den.

http://www.neurozym.com/