Forventninger og forståelse.

Merkelig hvordan vi foreldre til diagnose barn tilrettelegger oss. Jeg tenker hvor mye jeg selv har utviklet meg innenfor det å prate med barn, forklare, tolmodighet, gi ros og for å ikke snakke om tiden.

Sitter med flere barn og kan trygt si at adhd barnet trenger mer av alt. Så skal man strekke til alle barna i tilegg til alt resten rundt.

Hvor mye kan en annen forstå hva jeg mener med "jeg fikk ikke tid, adhd barnet mitt slo seg vrang"
Tenker de: "klarer ikke hun å holde ro på den gutten, så vrang han er....." Tenker mye på det, siden jeg selv vet jeg har endret syn på så mangt etter å selv sette meg inn i det å ha et barn som krever litt ekstra av alt.

Hvor mye kan vi forlange at de rundt forstår og ikke forstår. En ting er å være på besøk å observere en situasjon, eller at jeg gjenforteller en episode. En annen ting er å leve med et adhd barn.

Han sovner aldri....

Kveldene har blitt helt snudd på hode. Selvom han mulig har diagnosen adhd har han vært utrolig flink til å sovne fort, fra 5-15 min stort sett hver kveld. Slik har det vært alltid helt fram til han begynte å skulle prøve vallergan. Da drøyet det langt utover kvelden opp til flere timer. Han ble bare værre om kvelden med vallergan, sovnet aldrig før etter 2 timer. Var så uvant også for den stakars gutten som ikke får søvnen sin, MEN tablettene gjorde slik at han sov hele natten, men vi kom liksom like langt siden innsovningen tar mange timer. Vi holdt på med vallergan tablettene i 2 uker og hadde et lite opphold.
Jeg håpet da at rytmen skulle komme tilbake etter mye fortvilelse etter dette. Men nå begynner jeg å tro jeg må venne meg til dette.
Nå er kl 23.57 og han ligger fortsatt våken i sengen sin. Han la seg 20.00, noe han gjør hver kveld.
Off, tenker på hvor sliten han blir i morgen og da blir han så lite tolmodig og lite forståelsefull.

BREV FRA LEGEN

Fredag fikk jeg kopi av et brev legen sendte til bup. ENDELIG har papirene blitt sendt, så nå er jeg spent på hva som skjer innenfor bup og gutten min. Men som jeg har forstått tar det en god tid der også, så det er vel bare å smøre seg med tolmodighet tenker jeg.

Migrene anfall

Da fikk gutten min sitt første migrene anfall og det var forferdelig skremmende slik han hev seg rundt, gråt, holdt seg til hode, ropte og skrek. Til slutt kastet han opp og litt senere var han ganske oppegående. Vondt i hode men ikke på samme måte.
Jeg tenker: Når skal dette ende, han har vært syk siden han var 6 mnd. Ørebetennelse, eksem, nese øre og hals, kikhoste osv osv. Når skal dette ende.
Snakket med legen i går ang migrene anfallet og da fortalte han meg at papirene til bup ble sendt over samme dag. Så da begynner vi en helt ny prosess her føler jeg.
Men nå er det mye her, barna vet vi går hver vår vei, barna vet de skal flytte så det er nok tøft for de og jeg kjører hode veldig for å være sikker.
Men det å bo sammen med noen jeg ikke har noe følelser for er ikke et liv, værken for meg eller barna. Jeg vil ikke barna mine skal vokse opp å tro at det å leve sammen er slik som vi har hatt det. Ikke holde rundt hverandre, ikke kysse og ikke klemmme.
Nei dette er nok riktig, men tøft for alle i overgangen.

Vallergan

Jeg har nå ikke gitt min sønn dette på en del dager. Jeg vil se om han kan endre innsovningen igjen. Blir så fortvilet for før jeg begynte på tablettene sovnet han innen 15 min, nå etter han begynte med de bruker han opp til 2 1/2 time.

Men han var våken i natt. Da hadde han hatt uhell igjen. Andre gangen på lang tid. Jeg tenker det kommer av alle forandringene her hjemme. Slik holdt han på nåe faren hans flyttet og når ting går bedre er det jeg som ødelegger rytmen hans. Blir så lei meg, men føler dette er det rette for oss i lengden.

Lekser

Lekser i går begynte som vanlig, gråt og rop. Etter lang tid med ros og oppmuntring kom han seg igjennom. Så jeg vet han kan ,men viljen er ikke der.

Nå skal jeg opp å titte på en leilighet til mandag og krysser fingrene for at det er bra. 3 soverom, 1 egt, stor tomt og midt i mellom skole og byen. Siden jeg ikke kommer til å ha bil med det første er det ganske relevant at det er sentralt i forbindelse med skole og butikk. Kanskje jeg har litt lykke med meg på veien nå.

Humøret til gutten

Han er som en hormonbombe. Pluttselig kan han bli sinna, skrike og beskylde alle for alt. Senere er han verdens herligste. Det er frustrerende for man vet liksom aldri. Nå håper jeg bare bup får kommet igjen og ting skjer rundt oss.

Pappan til gutten

Jeg har ikke mottat en mail, mld eller tlf ang noe sammvær den nærmeste tid, blir så skuffet for barna. Gutten har en mobil og har sendt far en mld så de har pratet på tlf, men far må se å få ut fingeren snart. Han kan ikke holde på slik, samtidig vet jeg at slik har han alltid vært og jeg vet at slik vil det fortsette å være. Trist men sant. Kjempe vondt å se gutten savne sin far så mye.

Høstferie og regn=hjelp

Ja ja, man får alltids dagene til å gå. Men når det øser regn ned og sønn min oppholder seg hjemme hele dager, inne da er det som å be om krangel/diskusjoner.
Han blir så over rastløs, får ingen mulighet å få ut energien på. Jeg har tatt med han på sykling noen km, til venner og familie, men de dagene det øser ned holder vi oss inne.
Noen kvelder nå har han slått seg helt vrang, nekter å kle av seg, nekter å pusse tennene, setter seg ned og nekter å flytte på seg. Han sparker i gulv,vegger og smeller med dører og psp2 røyk i går. Da tok jeg alt i en pose og bærte det ut.
I dag har ting gått bedre, han har vært på golf. Han koser seg da og dette krever en del konsentrasjon. Han er ferdig med puttemerket nå og superstolt av det.
Men bare det lille at han var på høstaktivitet i dag gjør alt bedre her hjemme på kveldstid.

BRUDDET

Det er et faktum at jeg og samboeren min går til hvert vårt. Vi var begge enige. Det å ha et slikt aktiv barn kan tære på meg, men kan få andre til å fly på veggen. Tror alt handler om å takle det på riktig måte. Min samboer er flink til å drive med uteaktiviteter, men tålmodighet og forståelse er ikke hans sterke side. Føler at ti kg har lettet fra mine skuldre og det er godt å smile og le igjen til min x samboer. Nå er vi gode venner. At dette går inn på gutten, helt klart, men jeg føler det blir bedre alene enn å gå på list for å høre hva de krangler om bestandig. Det er slitsomt å leve slik, de to krangler alltid. Jeg klarer ikke være glad i noen som ikke klarer å se min gutt som snill og god. Det å ikke lytte til barnet, la barnet prate ferdig, la barnet forklare seg. Dette er superviktig, men der svikter han. vi har nå prøvd, men feilet og jeg og barna er klare for å seile videre i livet.

Når han slår seg vrang.

Har så lyst å dunke hodet mitt i veggen, løpe ut å skrike, gråte.
I dag satte han seg på bakbeina igjen og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å være rolig, holde meg i skinnet og det krever så sinnsykt mye av en å holde roen ved slike utbrudd.
Siden det er høstferie så fikk han lov å være litt lengere oppe. Da jeg først sa han fikk gå å pusse tennende sine nektet han.
Jeg gjentok meg selv tre ganger, begynte å telle på fingrene mine og til slutt måtte jeg bære han inn i senga. Der nektet han å kle av seg, slo i vegger og det som var rundt. "du er ikke gla i meg, du er ikke gla i meg" gjentok han mens jeg tok av han buksen mens han sprellet og slo.

Når han er slik og jeg prøver å prate med han, holder han seg for ørene, skriker og snur seg vekk.
Jeg sa rolig til han at han fikk roe seg litt og gi meg beskjed når han ville prate. Det tar som regel 10 min også kommer han.
Da har han roet seg og et åpen for å kommunisere igjen. Jeg spørr han hva han mener jeg burde gjøre når han slår seg vrang, men han klarte ikke komme med noe konnkret der. Men han ba om unnskyldning og vi klemmet hverandre og sa vi er glad i hverandre.

Men det er når slike utbrudd pågår som er vanskelig, han kan virkelig sette seg på bakbeina og nekte, kan sette seg ned og nekte. Da kan han slå i ting, banke i ting, kaste ting eller skrike, gjerne komme med kommentarer han vet svir på foreldre.

Når han ligger å sover stryker jeg han over håret og får så vondt av den lille kroppen som sliter slik.

Faren hans har vi heller ikke hørt noe fra, de var der i juli og tiden tikker. Nå har gutten her gått inn i en forsvarsmodus som vanlig hvor han nekter å prate om sin far. Akkurat som faren ikke eksisterer for han. Men det er vel hans måte å takle skuffelsene far gir han ved å ikke ta kontakt eller bestille bestille biletter til han.
Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.