Splittet følelser

To uker er gått siden vi først begynte med vallergan. Må si jeg har litt splittede følelser ang disse.
Gutten min har som regel ikke problemer å sove, men mareritt om natten. Etter vi begynte på disse ble det omvendt, han sleit om kvelden, sov om natten i tilegg var han vanskelig å få opp på morgenen.
Nå etter samtale med legen, stopper vi og ser. Kommer mareritt igjen er det ikke noe i veien for å begynne igjen.

Satt her om dagen å leste litt på nett og kom da over et skriv om barn som sliter da på natten og div i livet. Der skrev de at barn kan ofte ha nattevåken av for lite aktivitet i løpet av dagen.... Ja jeg har ikke vært så kjempeflink det siste å være ute å leke. Men har nesten ikke hatt ork til det.
Gutten min sliter så voldsomt med lekser nå at hver dag er en kamp.
Han kan da sitte på stolen å nekte å gjøre noe. Hvordan kan en mor tvinge barnet sitt til å gjøre lekser...............
Jo jeg kan si til han at han må sitte på stolen til han er fullført. Da hiver han seg til alle kanter, sklir av stolen og ned på gulvet, han kan slå i bordet, tårene spruter, skriking og hver gang han føler motgang, nekter han.

Lekser har blitt et problem for oss nå og jeg føler meg mer sliten og gruer meg til lekser. Kamp blir det.

Jeg har pratet med lærer å sagt at det er jo helt klart utelukket at en 8 år gammel gutt må sitte i opp til 2 timer med lekser, for det blir det fort. Da har jeg fått den friheten til å justere leksene i forhold til formen hans.
Noen ganger går lesingen, 1 side i norsk på 10 min, andre ganger bruker han 30 min bare på gråt etter et ord og lesingen kan da pluttselig ta 1 time. Matte går greit for matteboka er så fin til barna, mange bilder, utforminger og de har gjort matteboka om til en mer bok med form og figurer. Det er bra og det gjør at gutten min klarer matte greit. Får de med seg et ark med oppgaver på nekter han igjen.

Jeg føler jeg på en måte må også være streng når det gjelder lekser, gir jeg han muligheten til å slippe kommer han til å vite hvordan han slipper unna hver dag. Så lesingen kommer vi oss igjennom og jeg annser det som mest viktig siden det er hans sørste svakhet også justerer vi oppgaver deretter.

Samtaletime

Etter samtale time på skolen fikk jeg høre at gutten ikke var et problem lenger slik den andre læreren anntydet. Han fungerer fint, setter seg ikke på bakbeina og leker fleksibelt med flere. Problemet er da rotet rundt han og rastløsheten hans, han blir da distrahert av den minste ting.

Jeg annser det som positivt at en lærer ikke dømmer han for å være rastløs, stakkars gutten kan ikke ha det no greit i en slik rastløs kropp.

Hjemme

Her hjemme rakner det i alle kanter. Hvordan får man en person man lever med til å forstå at et barn med diagnose ikke er som andre barn. Hvordan er det for et barn å bli sett på som masete, rampete og kravstor....... Jeg klarer ikke dette mer, jeg har nå tatt valget å gå fra min samboer. Jeg har liksom nok med bekjymringer på barna mine enn at jeg skal gå å han bekjymringer for en voksen. Det tar for mye krefter av meg å hele tiden prøve å forklare hvordan man kan håndtere et slikt barn.

Det er ikke bare å si hysj også er barnet stille, man kan ikke alltid si vent også venter barnet, ofte er det ikke noe forklaring på herverk som blir gjort. Jeg tror ofte at foreldre til barn med en diagnose eller kronisk sykdom gjør alt for å sette seg inn i hva dette er, men hva kan man kreve av de som kommer inn i livet vårt?

Sammtidig kan jeg ikke la ting gå lenger, det blir for mye selvom de trives ute sammen, aktiviteter, men det er alt som skjer her inne i huset, rutiner, regler osv. Jeg har valgt å gi opp etter over et år jobbing med dette forholdet, klarer ikke å ha energi til dette i tilegg til barna. Barna mine kommer i første rekke og vil alltid gjøre det.

Vallergan

Nå har gutten min nesten hver natt voknet av mareritt. Har så vondt av han. Jeg blir da sittende oppe til han sover trygt igjen. Han blir da utmattet dagen derpå i tilegg til meg, så nå etter 4 dager nattevåken opp til to ganger pr natt kjenner jeg det voldsomt på kroppen min. Også tenker jeg på han som skal sitte på skolen i en slik modus med manglende søvn.

I dag tok jeg steget jeg aldrig hadde trodd jeg skulle gjøre.
Jeg ringte legen og fortalte om dette problemet som har oppstått de to siste ukene med nattevåken og han gav gutten vallergan. Legen sa at vi skulle prøve å fokusere på alle div problemer innenfor et tema. Kanskje i bunn og grunn alt faller til et problem til slutt.
Så i dag har jeg sittet på nett å lest om vallergan, jeg gir aldri medisiner til barna mine utenom å lese om dette først.
På en måte føler jeg det som et lite nederlag å måtte oppsøke legen ang dette, for jeg har liksom alltid klart å løse problemene på en eller annen måte.

Så er litt spent i natt for å se om gutten våkner. Han har aldri hatt problemer med å sovne, alltid vært flink med det, lagt seg, ropt mamma en del ganger også sovner han, så ting der har liksom alltid gått greit.
Så nå håper jeg på en hel nattesøvn både for han og meg.

Mareritt og atter mareritt.....

Andre gangen jeg er oppe i natt pga mareritt til sønn min. Han har fobier for edderkopper og de inntar en slik stor plass i nattesøvnen at nå vet jeg ikke hva jeg gjør. Blie helt ødelagt dagen etter både han og jeg.
De fleste netter går som normalt men kan si fra 5-10 ganger i løpet av en mnd er det mareritt og da ederkopper.....
Er så trøtt...............men sitter her til gutten min har sovnet........han klarer ikke sovne hvis han vet jeg har gått til mitt rom.

Alt blekner i forhold

I dag bleknet alle bekjynringer og tanker til vårt her hjemme da nyheten kom.
Et nytt familiemedlem kom til verden i går med hjertefeil.
Mitt hjertet bristet og ikke på lenge har jeg felt så mange tårer.
Pluttselig får man en påminnelse om at det er ikke en selvfølge å amme sitt barn de første dagene, ikke få klemme sitt barn eller være nær.

Lekser.....en psykisk kamp for gutten min.

Det går heldigvis greit om morgenen nå for tiden. Etter det som skjedde på sfo har han jo fått beskjed at han må bruke litt tid på å bygge opp min tilitt til han. Jeg må liksom finne ut hvordan jeg skal klare å gi han konsekventer av handlinger slik at han lærer. Skrik og skrål hjelper jo ingenting på noen barn.
I dag var han på sfo og jeg hadde avtalt med lederen å prate med han ang det som skjedde.
Vi hadde en lang fin prat, en trivelig og utrolig snill mann som er utrolig flink med barna der.
Han har blitt flink med å ta med sekken sin inn og helt til lekseplassen, dette er vel noe som vi har da jobbet med siden første klasse og nå går han i tredje.

MEN lekser er en kamp hver gang som oftes. Som lesing i dag, han leser to ord og vimser rundt på stolen og kommer med allt av unnskyldninger for å slippe. Han hiver hode framover, leser et ord og hiver det bakover igjen og snurrer med øynene........Jeg står ved sidenav han hele tiden, holder fingeren min der han skal lese og kommer med oppmuntrende ord hele tiden for å få han videre. Han fortsetter litt til og snur seg alle veier på stolen og ser mer opp i taket enn i boka.
Til slutt kom vi til en kompromiss, han skulle få lov å få en bolle med korn etter lesing og svar på oppgaver.. Det vil si at han fikk en bolle med korn før middag og det pleier han ikke få lov til.Da leste han fint og gutten er flink til å lese hele setninger bare han vil og ønsker. Så da fikk han masse av ros etter lesing, i tilegg klarte han to spm nesten helt alene, både lese de og svare i boka.
Matte er han veldig glad i og disse matte bøkene nå er jo så fine med masse tegninger av lastebiler og greier, så det syntes han var kjempegøy å gjorde helt på egenhånd.

Jeg er glad vi har et stort badekar for han elsker å bade, det er også en god teknikk jeg bruker før kveldstellet her. Han er avslappet(litt) og forbereder seg for han vet hva som skjer.
Leggingen i dag gikk også veldig bra, han er mer sliten etter sfo enn da han er hjemme rett etter skolen, så han sovnet fort.

Slike dager som går såpass greit er så gode dager. Mange ganger sitter en å lurer på hvorfor de setter seg på bakbeina hele tiden så lenge de vet det ikke kommer noe godt ut av det. Sammtidig er mange av handlingene gjerne ubevist først og tenker etterpå.

Jeg sitter å tenker litt tilbake da han var liten, han har ALDRI klart å hatt en hel leke, annet enn slikt briotågskinner og lego. Alt annet av leker pelte han i stykker. Motorikken hans har også vært litt i ubalanse i all tid. Han lå aldri lenge alene som liten, skulle bli bært eller aktivisert.
I trappa høres det ut som en flodehest som kommer, han tror jeg aldri har kommet lydløst noen steder. Han har blitt flink til å lukke utgangsdøren nå da og ikke smelle.
Det er slike småting som hjelper etterhvert, noe har tatt et år, andre ting flere år. Så det nytter liksom ikke si det en gang å regne med at barnet skal høre og lære da. Men jeg holder motet mitt oppe og hans framskritt gjør meg stolt og viser at mine nye teknikker på min sønn fungerer selvom det tar tid.
Selv har jeg endret min holdning og måten jeg oppdrar på denne tiden med min sønn den siste tiden. Øyekontakt, forklare enkelt, forvarsel på ting som skal skje,masse ros, la han prate ferdig, komme til en konklusjon sammen, finne regler for hjemmet sammen og nærhet.

Er så sliten...

Føler at det hele tiden er noe med min gutt. Endten har han vært for brå på skolen eller så er han umulig å håndtere. Sitter liksom å venter på tlf fra skolen hver dag og hver dag uten er en glede.

Blir så trist på gutten min sin vegne og noen ganger tenker jeg er det bare jeg som forstår han. Heldigvis vet jeg at denne diagnosen er bare mer og mer på vei ut. De fleste vet hva det er , men mange vet ikke hva det dreier seg om.

Er det rart jeg er slitern? Er det rart jeg sover dårlig? Er det rart jeg gråter mye?

Er ikke det normalt når ditt barn har det vondt?

Har vært så sinna i dag, rett og slett forbanna!!!!!

Helt ufatterlig.
Min sønn går på sfo 50%. Dette fordi han stortrives og det gir han muligheten å bli stimulert med andre barn.
I dag var hans dag på sfo, kl 15.10 ringer en mor i klassen hans og forteller meg at MIN sønn er der??
Min sønn har da fortalt til henne at jeg gav han lov og hun gikk å tenkte litt på dette før hun valgte å ringe meg. Dette er da en klassekompis av min sønn og de leker mye sammen. Denne gutten bor et stykke unna og man må gå langs E18 for å komme dit.
MIN første TANKE var da................."hvorfor har ikke SFO ringt meg???"

Jeg var smålig oppskaket og ringte sfo, der tok ei jente som er utplassert tlf og jeg spurte lett om de savnet noen barn i dag.
"tjaaaa.......mulig din sønn" fikk jeg til svar.
Jeg ville ikke lire av meg masse til henne som faktisk er under opplæring, men valgt å ringe rektor. Der fikk jeg rabla ut en hel del i sinne, og han forsto.
Da har barna altså sluttet skolen kl 13.40 og en mor ringer meg 15.20, DET er 1 1/2 time det.......................!!!!

Er det ikke normalt at man har retningslinjer ang dette da? Jeg hiver meg over nettet for å finne regler og lover ang dette. Min kommune har ikke noe ute på nett ang denne skolen men jeg finner mange andre skoler og sfo. Reglene er da ganske klare OG DET ER Å RINGE foreldrene med en gang et barn blir borte!
Er det egentlig noe å diskutere? TENK om noe hadde skjedd med min sønn? 1 1/2 time er lang tid å miste da og når oppdaget de egentlig min sønns fravær?
Gud jeg har vært så skuffet og sinna i dag.

Ikke har jeg fått en eneste tlf samtale etter dette av den ansvarlige som var til stedet om hva som har skjedd, INGEN ting.
Fortell med at jeg ikke er dum her og reagerer unaturlig.

Greit min sønn kan leve i en fantasiverden, men LOVEN er ganske klar på visse punkter.
*Alle barn har rett på omsorg og TILSYN.
* Alle barn også de med diagnose og funksjonhemmede barn har rett på å få tilrettelagdt en hverdag, både i barnehage, skole og SFO.
Så de kan da ikke komme å legge skylden på at min sønn har tendenser å leve i en slags drømmeverden.
De vet han er til utredning og har kjent han i 3 år!

MIN sønn da hadde en utrolig fin forklaring da jeg hentet han.
Han tenkte at siden han sa til moren til sin kompis at han skulle gå hjem 15.30, så ville han være tilbake på sfo før jeg kom så da ville ikke jeg merke noe!
Han er ikke dum.
I bilen spurte jeg han om hva han mente var greie konsekventer av det han hadde gjort?
Ikke tv, husarrest og legge meg tidlig.
Han utrykket gang på gang at han var lei seg og jeg sa det var greit, men at han måtte bevise for meg at jeg kunne stole på han.
Jeg forholdt meg rolig og snakket pent til han.
Han syntes det var greit, selvom han prøvde seg litt når vi var hjemme vet han at han ikke kommer noe lenger med det. Jeg er veldig konsekvent og det har gjordt underverker bare det.
Han kom hjem, vi sleit oss litt gjennom lekser, han badet, spiste kveldsmat, jeg leste også la han seg, uten å stritte i mot.
Han gjør meg så stolt også når han hører på meg. Det viser litt at mine metoder fungerer for oss. Jeg er iallefall innpå den rette veien selvom hans uroligheter og konsentrasjon ikke er bedre.
Han vet godt forskjell på rett og galt.

Nei, gruer meg i morgen når jeg kommer på skolen og forlanger å få prate med rektor og sfo leder og få noen svar. I tilegg vil jeg kreve strengere tilltak rundt rutinene dems uten at det skal bli forskjellsbehandling.

Uff....godt å få ut litt. I tilegg har jeg fått en antibiotikakur av legen pga bihulebettenelsen min. Alle prøver hadde utslag, så nå må vel formen min også kun bli bedre.

Han skyver venner vekk

Vi var på Momakedet i går. En grei ting med 8 åringen her i huset, å komme seg ut, la han få ut litt.
Syk og feber har jeg men føler meg pliktig til dette siden jeg har lovet barna dette.
Han koser seg veldig med karuseller, lodd og bamsefanging. Det som ikke er noe gøy er uansett hva jeg gir den gutten blir han aldri fornøyd. Han kan komme med utfall som "du lovet meg" "du juger" he he noe jeg aldri har gjort, men fantasien er stor. Kan jo si at for en uke siden lovet jeg han is, så kan han komme med den en uke senere, selvom han fikk is.
Jeg er veldig direkte til han, stopper, får han til å se meg i øynene, får han til å gjenta det jeg sier. Ennå går fortsatt noe ikke inn til han.
Han er en mester til å sutre når ting ikke går hans vei. Jeg prøver gang på gang å fortelle han at det ikke nytter og at jeg forstår han bedre når han prater.
I dag kom en klassekamerat, de har hatt litt opp og ned turer og ofte kommer min sønn hjem og forteller at de ikke er venner. Jeg kan spørre om hvorfor. Han kommer med en forklaring men jeg vet at han utelukker sine egne handlinger. Ofte setter jeg meg ned med han å får han til å fortelle hele historien og som oftes kommer det fram til at hendelsen er da en misforståelse.
Altså venner rundt han trekker seg unna for han er sta, skal ha det på sin måte eller ingen måte, han er sjefete og mest av alt han gjør aldri noe galt. Når det ikke går hans vei blir han sinna og venner vil ikke leke mer. Jeg forstår barna godt for de handler ut i fra hendelsen, men jeg skulle virkelig ønske jeg fant en måte å forklare gutten min på at vi mennesker må være fleksinle til å lytte, prøve og at det er lurt å prøve andre ting enn bare det en selv føler er riktig.

Til og med minstemann som er to år trekker seg unna for han blir rett og slett for voldsom. Jeg har prøvd å forklare at en lek som med biler holder med han, men nei han hiver seg over.
Han har aldri kommet dit hvor han skader andre, han har aldri slått, han blir for overengasjert og det kan da som oftes ende med gråt.
Som regel pleier vi å finne på noe, være ute men siden jeg ligger syk med feber begrenser det seg hva jeg orker.

Han har en utrolig evne til å trosse alt som blir sagt. Jeg sier A og han gjør B. Det er alle de hverdaglige kampene. Jeg kan heller ikke slippe han løs med å få viljen sin for da suger han til seg alt. Jeg prøver å ha faste klare rammer med mulighet til utvikling for han innenfor dette. Som ALLTID lekser etter skoletid, dette har jeg brukt et år å innføre og nå vet han hvordan det fungerer og spør aldri om noe annet enn å få slappe av litt og det er greit.
Jeg vier min hele og fulle tid til han ved kveldstider. Kveldsmat og prat. Tannpuss, lesing og nattakos. Dette fungerer når jeg er her. Hadde jeg vært borte ville han ha testet grenser til det ytterste. Det er vanskelig å dra på foreldremøte, men det må jeg jo og da er han opp til jeg kommer hjem.
Min samboer prøver så godt han kan, men det blir lettere å la han sitte å lese til jeg er hjemme en grin og skrik uten at min samboer helt vet hveordan han skal takle det.
MEN de to fungerer flott ute med aktiviteter.