Arbeidsgivere- TA SJANSEN!!

Arbeidsgivere- Ta sjansen

«Sjefer liker bedre å holde festtaler om inkluder-ende arbeidsliv enn å inkludere!»

 Hva mener du om hva arbeidsgivere bør gjøre?

 

Raseriutbrudd

Jeg vet virkelig ikke hvor dette vil ende........

I dag har det vært ille og jeg klarer ikke slutte tenke på " hva hvis jeg bare hadde gitt meg litt tidliggere"
Samvittigheten gnager meg.........hver gang.........

Dagen startet i dag tidlig da gutten sier han er løs i magen. Greit sier jeg, du får bruke litt tid på å se om du blir bedre. Så går jeg rundt og tenker mens jeg velger hjemmedag med jobb at gutten er lei skolen hver morgen, bruker slike utrykk hver morgen. Er det ikke magen er det hode osv.......Gutten roper ulv ulv og jeg står faktisk og tror mindre på han. Dårlig samvittighet ja og tro meg jeg har sendt han syk på skolen fordi jeg tror han juger. Hva skal jeg gjøre da? Hadde jeg holdt han hjemme hver gang ville han ikke vært på skolen.

Uansett så har jeg mine metoder for å få fram litt sannhet. Jeg legger fram en vitamintablett og sier til gutten at det er mot løs mage. Gutten spør om hva visst han ikke er så løs og jeg sier at han kan få forstoppelse for poenget er at han er løs i magen som han sa så da er det ikke noe problem. Gutten nekter å ta den og jeg fortsetter så klart. Egentlig burde jeg ha stoppet der, men tanken på at han skal få viljen sin både med å være hjemme på en løgn og slippe unna det gjør meg irritert.

Alt bare fortsetter verbalt for jeg står på mitt med tabletten og gutten sitter til slutt og slår i bordet og roper at han vil dø. Jeg går rundt og tenker mitt stille sinn at dette klarer jeg ikke snart noe mer. Jeg stopper opp og sier til han at dette er alvorlig for jeg må snart ha hjelp til å håntere han. Han skriker og roper bare at han vil dø. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå og vet ikke hvordan håndtere denne situasjonen men jeg klarer ikke la det være. Jeg burde ha gitt meg, men pusher gutten mer som fører til at han skal stikke noe jeg ikke alr han gjøre i dette humøret. Det ender med at han sklir under bordet og jeg holder han fast i armen slik at han ikke får løpt avgårdet. Gutten er stop og tung. Jeg er liten og nett, men uvante krefter kommer til og jeg løfter gutten opp på benken. Han prøver i en tid å komme av gårde men jeg stopper han og nekter han å stikke ut. Til slutt løper han fra meg og opp trappen, jeg etter...........noe som ender med at tøflene glir unna og jeg faller i trappen. Gutten hart forsvunnet og jeg løper etter for jeg vet at han ikke vil komme tilbake nå for slik som dette har det aldrig vært før.

Jeg løper etter og roper på han, han svarer og jeg ber han komme tilbake. Han roper tilbake at da skal vi glemme alt dette og jeg sier så klart ja. Jeg står midt i et bolilag med masse naboer ..............

Han kommer inn og jeg går rett på badet og tårene begynner å renne ustoppelig. Jeg tenker på min oppførsel og hans og lurer på hvor dette vil ende. Jeg er frustrert og priser meg at kun et av mine tre barn sliter slikt, og tankene mine går til de som har flere barn med samme atferd. 

Gutten hører jeg antagelig snfser på badet og angeren kommer i han litt etter litt og han ber om unnskyldning. Spør hvordan det gikk med meg da jeg falt og om han kunne få en kos.

Vi blir stående i gangen og klemme hverandre og han er så lei seg noe jeg er også. 

Jeg priser meg at dette ikke skjer alt for ofte men det skjer.

Gutten her har problemer med impulsivitet og asperger. Jeg må lære meg hvordan håndtere dette men jeg syntes det er vanskelig. Prøver å lære meg men vanskelig. 

Jul & Diagnoser

Barn med diagnoser i julen kan alltid være en utfordring.

Alt handler om type diagnose og hvilke forståelse alle rundt har for det barnet.  Problemer som oppstår når dette ikke er på plass er at foreldre gjerne får skylden for å stå opp for barnet eller at barnet får omtale pga oppførse.

VÅR JUL MED ADHD & ASPERGER

Julekvelden er hos meg med min familie. Familien min har fått forklaring og info om min sønn. Det vil si at de vil ha en mer forståelse når barnet kan virke utakknemlig eller ha kanskje "rare" utrykk og tale som kan være upassende. Julen her går bra, selv kom baret her med et utsagn som "de andre barna fikk mere gaver enn meg".  
Det er første juledag alt starter. Barnet skal egentlig være hos meg, men jeg sier ok at barna blir hentet av far for å dra på julefrokost. Problemet er at barnet ikke vil. Banret har et problem med fars datter. Barnet her vil ikke informere til far, for far vil ikke forstå sier gutten. Far har til tider kommet med utsagn til barnet som "er du utakknemlig, bortskjemt, må du forstå osv" Det vil si med andre ord så forstår ikke far barnet og omstendighetene.
Jeg prater med barnet og vi finner en løsning med farmor slik at alle får litt av viljen sin denne dagen. Barnet ringer faren sin og sier han ikke vil komme så tidlig, men han kommer senere. Da får barnet gjort det han vil, kommet til farmor der far er og møtt de slik de vil. Pose og sekk.
MEN far bokstavelig talt "klikker" i tlf til barnet og sier ting som får barnet her til å begynne å strigråte. Jeg må til slutt gå å ta tlf fra barnet for barnet ligger over stolen å gråter mens jeg hører far kjefter i tlf. Jeg tar tlf og sier at grunnen er en annen men nå har vi kommet fram til at dagen blir slik som dette. Jeg skyter også inn at han bør komme på møtet på BUP med spesialist innenfor Asperger så han kanskje får en litt innsyn på hva det vil si at et barn med asperger er(noe som tydelig trengs) Da begynner faren å spytte ut en del gloser til meg og jeg velger å legge på tlf. Jeg finner meg ikke i å høre på slikt. Far som aldri er rundt barnet utenom noen timer annehver helg på jobb....? Nei fyttikatta......Jeg ringer farmor og informerer at barnet ikke kommer ned. Vi blir enig at farmor ringer etter alle har dratt slik at han får sovet der som avtalt.

Så håper jeg farmor ikke blir sett på som skyldig av de andre, men hun ønsker å forstå barnet.

Så til alle. Uansett om dere tror på diagnoser eller ikke så i det minste møt barnet med forståelse.

Kamp med barnet.......

Noen ganger føler jeg alt blir bedre, så fort det skjer blir alt værre. Reaksjoner til gutten blir værre og mer tydelig. Jeg blir mer frustrert og mer irritert............så knekker jeg sammen og prøver å skjerpe meg. Han forstår jo ikke alt omkring dette, men jeg syntes det er vanskelig.

I dag løp han ut på kvelden i sinne, uten jakke. Jeg satt inne og tårene triller og minstemann gråter for han er redd for broren sin. ALT føles som et kaos og jeg har vanskeligheter å se for meg en rolig jul slik som dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og føler meg rådløs igjen, vet ikke hvordan eller hva....... Jeg trøster minstemann som er redd alle skal dø, siden broren ropte dette før han løp ut. Jeg må rope inn gutten og da følger minstemann med i morgenkåpen for det er jo leggetid for en stund siden.

Jeg står og roper på trappen etter 12 åringen som har forsvunnet ut i mørket mens minstemann står og gråter for full rulle bak meg. KAOS og tro hva naboene mener.

Alt dette for han kom 3 timer for sent hjem, later som han ikke forstår at det samme klokkeslettet er gjeldene, får dårlig samvittighet og blir sinna på meg. Jeg blir også sinna for jeg ønsker ikke han skal fare rundt og tro han kan gjøre som han vil.  Samvittigheten til 12 åringen er så kraftig at han gremmes, derfor reagerer han, men nå i dag er første gang han løp ut. Han kom inn igjen pga minste broren og trøstet han i sengen.

Jeg får så vondt inni meg og vet ikke hvordan jeg skal håndere alle disse nye ukjente reaksjonene, er det Asperger som velter over oss nå eller er det utpreget ADHD. Han forstår ikke hvordan takle med sine følelser og derfor reagerer han voldsomt med å skylle disse utover de nærmeste.

Jeg får så vondt av han og frustrert selv.

BUP dama ringte i dag og fortalte vi har fått ny time med veiledning av Asperger ekspert,. Alle er innkalt, inkl skole og FAR. Vil han møte?

Mine, dine og våre barn

Jeg kjenner jeg virkelig er irritert på far til barnet som egentlig aldri prioriterer gutten.
Kona i huset der og de små barna der kreves først uansett. Far har aldri vært på en samtaletime i barnehage, skole (untatt et møtet da han bodde hos sin far) eller videre på møter innenfor diagnosene, skole, BUP, lege, PPT...................ALTSÅ, alle dere det ute som har barn eller selv har diagnose vet hvor mange møter det er. I tillegg på skole er det uttalige møter. Bup møter, ppt møter osv...............Noen ganger glemmer jeg å puste innimellom.
SÅ har vi denne faren da som legger alt til rette nå for sine nye barn og gammel kone og hans første fødte sønn får knapt nok rester. Problemet ligger mye i at gutten her sliter nettopp med depresjon, savn av sin far, oversett, nedprioritert, ikke elsket og plaget over å være i det hjemmet der uten far til stedet.

Jeg kjenner jeg blir sinna og uansett hvor mye jeg har fortalt til far at sønn hans trenger HAN og ikke alt rundt. Det gikk fra tre helger i mnd over to mnd også funket ikke det, så nå er det knapt to helger i mnd.

Siden min gutt ikke ser sin far hver dag og har et ekstremt følelsesmessig behov over sin far så blir jeg så sint når far ikke gidder å engasjere seg. JEPP ikke gidder. for her snakker vi prioriteringer. PRIORITERINGER på høyt nivå.

Gutten her brakk fingeren for noen uker siden og hele dagen gikk med på kjøring fylket rundt hit og dit for å ende opp på et sykehus. Dette var dagen far skulle ha han, men han kunne så klart ikke dra fra jobben? Lurer på om det hadde vært et alternativ hvis de nye barna hans hadde brukket noe.

Uken etter måtte jeg på kontroll og far kunne så klart ikke være med da heller, hehe....jobb og prioriteringer og ALLTID unnskyldninger.

Jeg kontaktet han for å gi beskjed om kontroll om fingeren igjen om tre uker. Jeg tenkte da at han har god tid på å prioritere SØNN sin. Tja det var han litt usikker på . 
Jeg har så lyst og bare ikke irritere meg, men å se min sønn og hvor lei seg han blir HVER gang han IKKE blir prioritert blir jeg knust.

På sykehuset jublet gutten da  han brakk fingeren, endelig var det hans tur og være "syk" og gledet seg til å sytes synd på. Han er jo så god hehe og det første han sa var at nå måtte han være hjemme fra skolen, for det hadde andre i klassen vært når de brakk noe..Heheh.............
Derfor er det så leit å se at far ikke gjør noe for å glede sønn sin i en slik episode. Som å komme med noe godt hjem til han for å vise. Jeg blir så sint og ennå mer sint når jeg tenker på det.

Jeg er glad gutten er 12 for nå ordner han selv litt, men igjen så kreves det rutiner og forutsigbarhet. Vansklig.

Det har gått så langt at BUP ikke inviterer han til møter, for han svarer ikke på brev og tester han skal fylle ut og kommer aldri på møter. En gang ble det ringt på BUP og informert at han ikke kom, dette sier far han ALDRI har gjort og at han aldri har fått noe brev. ENTEN så juger han eller så han han ei kone som hjelper til å sabotere her., 

Leukemi

Dette har ingenting med adhd å gjøre eller barn, men dette er min side som er anonym og derfor legger jeg dette ut her.

Min far har leukemi og har hatt det i en tid. Han har den kroniske, men etter en prat med legen er dette en mer aggresiv type. Han har gått på en kur som hjalp en kort stund, nå en kur til og han er så dårlig.

Det er så trist, så forferdelig trist å se. Han har alltid vært en mann som har hodt aktivitetsnivå høyt oppe, brannmann og engasjert i idrett. Nå så blir han frarøvet muligheten og det er så trist å se. Han får liksom ikke vært den mannen han er pga sykdommen, medisinene og bivirkningene.

Vi alle barna hans var med på sykehuset for å ta blodprøver for å se om vi kan være givere. Liten sjans sier de. 

Jeg kjenner at å se min far ligge slik i en alder som noen å seksti er hjerteskjerende. Tanken om å miste han begynner å ta litt fatt og det er skremmende. Virkelig. Han er så grå i huden og så tom personlighet og det er forferdelig å se på.

Jeg spurte legen da vi var der på hvordan det så ut fremover og jeg bet meg merke i at han var avvikende på det, men fortalte at det var en mer aggresiv type og at vi jobbet for å få han frisk. Frisk......hvor mange blir frisk av dette etter å ha blitt dårlig?

ADOS test.

Det er dette jeg nå venter på.
Den aller siste testen i Asperger utredningen og siden fylket har få som gjør denne utredningen kan det gå opp til 5 mnd ventetid.


Skolen maser om medisiner på gutten, bup prøver å fortelle de at dette kans forstyrre utredningen med Asperger. Jeg sitter på disse møtene og vet de kan ligge på gulvet å sparke for alt faller på meg.

Jeg forstår gutten vil få en bedre konsentrasjon og ja jeg vil nok takke ja til lavere dose medisin siden gutten her selv uttaler at han er bedre. MEN under utredning som dette......tjaaa.... jeg tror ikke det.

I dag gikk gutten hjem fra skolen for de hadde vikar. Vikar skaper så mye kaos stakkar. Han ringte meg og gråt for han visste ikke selv hvorfor han hadde gått hjem han hadde bare gått. Så når jeg kom hjem hadde han måket hele trappen for å gjøre det godt igjen sa han.... Go gutten min.